Den vakre, barmfagre Junie er den nye eleven på en videregående skole hvor både elevenes og lærernes romantiske lengsler får fritt spillerom. Og strengt tatt er det vel hormonene som spiller hovedrollene i dette besnærende dramaet om ungdommelig begjær og problemene som følger i kjølvannet av det.

Handlingen i Christophe Honorés sjette spillefilm er basert på Madame de Lafayettes roman “La Princesse de Clèves” som kom ut i 1678 og som regnes som en av de første psykologiske romanene. I FORFØRELSENS KUNST er hoffet i Versailles imidlertid byttet ut med skolegårdens komplekse hierarki. Hvert eneste bilde er dekorert av vakre ungdommer med blek fløyelsmyk hud, tidløse frisyrer og smakfulle, gatesmarte ullplagg. De duse, fargekoordinerte bildeutsnittene og de velskapte franskmennenes kompliserte, men tilsynelatende fullstendig gledesløse romantiske relasjoner skaper en merkelig dissonant stemning som tidvis kan minne om Sofia Coppolas THE VIRGIN SUICIDES (2000) og Bertoluccis THE DREAMERS (2003). Men både tematikken og psykologien som kommer til uttrykk i FORFØRELSENS KUNST er gjennomført og umiskjennelig fransk – dette er ungdommens kåtskap i all dens grusomme prakt.